X

KALENDER

FORHOLDET

Konsept og manus: Mari Andreassen

Konsept og scenografi: Ingvill Fossheim

Dramaturg: Kristin Bjørn

Produsent: Vegard Krane

Lyddesign, komposisjon og lydteknikk: Gaute Barlindhaug, 

Lysdesign og lysteknikk: (ikke bestemt enda)

Skuespiller: Haakon Mustafa A. Smestad

Skuespiller: Sara Karoline Steinmoen

Skuespillere som har medvirket på workshop: Alexander Martinsen og Harald Ottesen Nødtvedt

 

Co-produsent: Festspillene i Nord Norge

 

Link til videoer på vimeo

Utdrag fra forproduksjon

Teaser

 

Prosjektet er støttet av:

Festspillene i Nord Norge
Norsk Kulturfond scenetekstutvikling
Norsk Kulturfond prosjektstøtte
Tromsø Kommune
Dramatikkens hus
Ferske scener
Innovasjon Norge
RadArt- nettverk for fri scenekunst

 

Jeg trøstet meg med at jeg snart var ferdig utdannet.

Bare noen semestre igjen nå, så ville jeg treffe en annen lege.

Det var det alle sa, og det var nok det som kom til å skje.

Jeg prøvde slå meg til ro med dette liksom biologiske faktum jeg ble gjort oppmerksom på da jeg begynte på studiet. ”Du vil treffe en annen lege” sa de.

 

Jeg håpte bare det vil skje med én gang.

Jeg var lei nå.

Folk maste sånn, spurte hvorfor jeg ikke hadde kjærest.

Det gjorde meg flau og trist å måte forklare. For da måtte jeg forklare hvorfor ikke jeg hadde kjærest. Hva det liksom feilte meg.

Jeg brukte bare å si at jeg trivdes alene for tiden. Det at jeg egentlig alltid hadde vært alene unnlot jeg å si. Da ble det på en måte virkelig.

I stedet løy jeg.

Jeg hadde møtt diverse menn gjennom årene. Truffet dem på kaffe og øl og kanskje vært på kino, hengt sammen med dem noen dager eller ei uke, men det hadde aldri blitt noe mer. Etter hvert som jeg fikk mindre og mindre erfaring med parforhold - en erfaring alle rundt meg bare fikk mer av - begynte jeg å gi disse datene mer verdi.

For hver gang jeg fortalte om dem la de liksom litt på seg, og gikk fra å være mislykkede dater til små romanser til små affærer og til slutt til kortvarige forhold faktisk.

Jeg lurte til og med seg selv med disse løgnene av og til.

 

Det var disse tingene jeg lå og grubla på denne kvelden.

Som så mange andre kvelder.

For å slutte med dette evige tankespinneriet og heller gjøre noe aktivt fant jeg fram boken jeg holdt på med.

En selvhjelpsbok. En slags kjærlighetslærer.

Jeg hadde bestilt den på nett, å kjøpe den i butikken ville vært for pinlig.

Jeg leste ikke. Det var ikke en type bok man leste- det var en type bok man bladde i.

Og noterte i.

Side opp og side ned hadde jeg fylt ut forfatterens lister og skjemaer for å kartlegge atferdsmønstrene mine, analysere hvilke feil jeg hadde gjort på de mislykkede datene, og ved hjelp av boken hadde jeg laget den perfekte handlingsplan for neste gang jeg skulle ta en kaffe med noen:

Ting jeg skulle si-  ting jeg ikke skulle si.

Ting jeg skulle spørre om - ting jeg ikke skulle spørre om.

Selv om jeg var så trøtt at øynene svidde fortsatte jeg å jobbe i boken.

Dette var viktig.Jeg samlet derfor min siste rest av konsentrasjon, bladde videre, og så må jeg allikevel ha sovnet. 

Da jeg våknet neste morgen la jeg merke til det som brukte å skje om natten. At jeg hadde ligget og lest på sengen, sovnet med boken på dyna og i løpet av natten hadde boken falt på gulvet. Gjennom et sløvt, sammenklistret blikk så jeg boken ligge skrevende på gulvet med sin pinlige tittel lysende opp mot meg.

Jeg ble flau, og bøyde meg ned for å plukke den opp.

Da så jeg at det lå et fremmed menneske under sengen min.

 

Forestillingen ble anmeldt i Nordlys, men på grunn av tekniske problemer forsvant teksten i det store intet som heter internett. Litt av teksten kunne imidlertid reddes:

"Hva i pokker har skjedd her?

Du står midt i en leilighet som er så rotete og fucka at den bærer mer preg av å være et åsted enn en bopæl. Inngangsdøra var øksa i stykker. Øksa ligger faktisk fremdeles på gulvet. Lampene blinker. Sengebeinene er saget av. Halvspiste brødskiver på en asjett ved siden av. Det er hullemaskinrester strødd utover gulvet. Ei forholdsvis omfattende DVD-samling har fått plass i oppvaskmaskin og komfyr. Alle bildene på veggene har påtegnede barter. Det lukter noe. Hva da? Bakverk? Nei - det er brent popkorn. Og på badet lukter det vaskemiddel. Klærne er fuktige. På veggen er det klistret bind. Fly? Engler?

Hva i pokker har skjedd her?

«Forholdet» er annerledes. Her er det ingen skuespillere, som står på scenen og spiller en historie. Scenen er leiligheten. Og publikummeren vandrer midt i den. Vi lukter, tar på, observerer, føler. Stiller spørsmål. Lager egne historier. Din indre detektiv blir pirret. Eller din indre snok - velg det som passer best.

Det er dritkult, rett og slett. Å vandre rundt i en scenografi så detaljrik at du ikke har sjans til å ta inn alt. Men du har lyst til det."

- Marte Hotvedt, Nordlys (forsøkt publisert 26. juni 2017)